Selena Royle

Biografi

Fra Wikipedia, det frie leksikonet Selena Royle (6. november 1904, 23. april 1983) var en amerikansk skuespillerinne (av scene, radio, TV og film), og senere forfatter. Royle ble født i New York City til dramatikeren Edwin Milton Royle og skuespillerinnen Selena Fetter (12. april 1860 10. mai 1955). Hun hadde en eldre søster, Josephine Fetter Royle (1901, 1992). Moren hennes fortalte i en avisartikkel at hun pleide å ta Selena med seg til sine øvelser og forestillinger. En natt forsvant da syv år gamle Selena. Mens moren febrilsk lette etter henne og holdt opp akt to, ble publikum urolige. Unggutten dukket omsider opp, hun hadde gått på scenen kledd i morens andre akts kostyme; hun bukket, til publikums moro. Hun sa senere: "Og det er første gang jeg noen gang var på scenen, og jeg likte det så godt at jeg ble." Faren hennes skrev Broadway-skuespillet Lancelot og Elaine fra 1921 for å gi både henne og søsteren Josephine deres første profesjonelle roller, som henholdsvis Guinevere og Elaine. Etter hvert fikk hun en rolle på egen hånd i teaterlaugets produksjon av Peer Gynt fra 1923, med Joseph Schildkraut, og ble en respektert Broadway-skuespillerinne. Hun laget en film på 1930-tallet, Misleading Lady, men jobbet ellers på scenen og på radio. Royle begynte sin radiokarriere i 1926 eller 1927 og opptrådte "nesten kontinuerlig siden", ifølge en avisartikkel fra 1939. Arbeidet hennes inkluderer å spille tittelrollen i Hilda Hope, M.D. Hun spilte også Martha Jackson i Woman of Courage, Mrs. Allen i Against the Storm, Joan i The O'Neills og Mrs. Gardner i Betty and Bob, og dukket opp i Kate Hopkins. På 1940-tallet vendte hun tilbake til film og hadde et vellykket løp, og spilte hovedsakelig morsfigurer som den etterlatte moren til The Fighting Sullivans (1944), mor til Jane Powell i filmatiseringen på storskjerm av A Date with Judy (1948) og tittelfigurens mor overfor Ingrid Bergman som Joan of Arc (1948). Hun gjorde flere opptredener på tidlig TV. Imidlertid, i 1951, da hun nektet å vitne for House Un-American Activities Committee. Hun saksøkte American Legion, som hadde publisert Red Channels, der navnet hennes var oppført, og vant, men skuespillerkarrieren hennes tok slutt. Hun spilte bare tre roller til, den siste var Murder Is My Beat (1955). Hun skrev også flere bøker, inkludert Guadalajara: as I Know It, Live It, Love It (som gikk gjennom flere utgaver) og et par kokebøker, og noen magasinartikler. Hun var "radioredaktør" for det kortvarige New York-tidsskriftet Swank.